Jeg fikk en ide (som tydeligvis flere har fått før meg) om en måte å tenke seg gravitasjon på.

Jeg tenker meg at hele universet er fylt med meget massiv stråling. Dette er partikkler som til vanlig passerer rett igjennom materie på nesten samme måte som nøytrinoet. Men, innimellom treffer de atomer som de øver en kraft på. En klode som befinner seg i rommet blir påvirket fra alle sider, og legemet vil forbli i ro. Når slik universell strålingen treffer fra en side og trenger nedover i et legeme, vil en del av strålingen bli stoppet av materien som den vekselvirker med. Strålingen vil derfor avta jo mer masse den har passert. Legemet  vil derfor kun bli trykket sammen mot sitt eget senter.

Har man to legemer, vil disse skygge for hverandre. Man vil derfor få litt mindre stråling fra den siden som vender mot det andre legemet. Resultatet vil bli at legemene skyves mot hverandre.

Dette avvikler straks den asymtotiske gravitasjonen man vil få ved singulariteter. Ja, dette avskaffer umiddelbart de mildt sagt utenkelige singularitetene i det hele tatt. Dette fordi det vil være en øvre grense for hvor stor gravitasjon (strålingskrefter) som kan virke.Fysikken vil heller ikke bryte sammen i sorte hull. Logikken vil fortsatt rå !

Men det er ikke uproblematisk. Stråling har jo begrenset hastighet. Hvis man betrakter to legemer som roterer rundt et felles tyngdepunkt (bary-senter), så vil man se at de kreftene som virker på dem pga skyggevirkningen, vil komme frem forsinket, på det vis at kraften virker mot et punkt som ligger bak der hvor det andre legemet befinner seg. Kraften vil med andre ord få en retning som ligger til siden for bary-senteret og skape et moment. Størrelsen på dette momentet vil avhenge av bla hvor hurtig denne strålingen er.  Det er også viktig å skyte inn at det samme problemet vil oppstå ved "tradisjonell" gravitasjon, som man også regner med brer seg med en begrenset hastighet i rommet. Løsningen på begge tilfellene kan være at det finnes en viss motstand mot bevegelse i rommet fordi man må seile gjennom et hav av partikkler. Litt flere i bevegelsesretningen.

Dette er imidlertid ikke mer enn en forflyttning av problemet om hva gravitasjon er. Det må jo også være en kraft som virker mellom partikklene og materien som de virker på. Men man er da nede på nivået med krefter mellom partikkler. Eller man kan søke forklaring ved hjelp av et såkallet fraktal-geometrisk univers, dvs et univers som repeterer seg selv oppover og nedover i størrelse, så trengs det ikke noen løsning på problemet.

Kanskje Brownske bevegelser ikke er kollisjon mellom molekyler i det hele tatt, men rett og slett molekyler som er så små at partikkelbombardemanget ikke vil være like stort fra alle kanter hele tiden. Resultanten vil da gi molekylet et lite dytt hit, og et lite dytt dit.

Det burde kunne la seg gjøre å teste teorien ved å anbringe en liten masse m et stykke fra, men rett ut i fra enden på en flere kilometer lang, horisontal massiv stang på jorden. I tillegg til de til vanlig observerte gravitasjonskrefter, ville man da kunne observere en kraft mot stangen fordi den skygger for en del av strålingen. Man måtte selvfølgelig ha plassert en masse med en annen form på den andre siden som tradisjonelt ville ha oppveiet gravitasjonskreftene.

Synspunkter mottas med takk !

Albin Kristiansen

Hei

En artig tilnærming til problemet: "Hva er egentlig gravitasjon."

Det jeg lurer på er hvordan passer den "gravitasjonen" man føler ved akselrasjon inn i teorien din?

Jeg har også filosofert over dette og mitt utgangspunkt er at gravitasjon, og kraften man føler ved akselrasjon er den samme.

Jeg har derfor mine egen tanker om dette:
Både kraften man føler ved akselrasjon og gravitasjon er resultatet av en tidshastighetsforskjell. (fritt etter Einstein).
Einsteins teorier sier jo at jo større gravitasjon et legeme har, jo langsommere går tiden og jo større hastighet man har, jo langsommere går tiden. For å ha opnådd en stor hastighet, må man alltid ha akselrert.

Dette forklarer jo egentlig ingen ting annet en å peke på en sammenheng mellom gravitasjon og tidshastighet enten gravitasjonen kommer av akselrasjon eller massetiltrekning.

Jeg er ikke noen ekspert på dette på noen måte, men synes det er fasinerende å filosofere over.

Vidar Martinsen

Hei Vidar

Det vil ikke være noen forskjell på hvordan "denne gravitasjonen" føles. For å ta hvordan den virker på din egen kropp : Når du står f.eks står på jordens overflate, vil denne strålingen suse gjennom kroppen din i alle retninger. En liten del av partikklene, som det er enormt mange av, vil treffe og vekselvirke med alle molekylene i din kropp og øve en kraft på disse. Disse partikklene kommer fra alle himmelretninger, men det er litt færre som kommer opp gjennom jorden enn det er partikkler som går ned fordi jorden "skygger for" en del av partikklene som kommer nedenfra. Ettersom det derfor virker en nettokraft nedover på hvert eneste molekyl i kroppen din, vil du ikke merke denne kraften før det er en ytre kraft som hindrer den akselrasjonen av din kropp som strålingen tilstreber. Denne ytre kraften kommer fra jorda og virker under beina dine.

Det samme vil man føle hvis man blir utsatt for en akselrasjon hvis man står på bakveggen i et akselrerende romskip. Da er det imidlertid ikke et strålingstrykk som forårsaker krefter på hvert molekyl i kroppen, men det er molekylenes massetreghet som yter motstand mot å bli akselrert.

Det du vel sier er at når man øver en kraft mot en masse, enten ved hjelp av et tyngdefelt eller ved en gravitasjon, så endres tidsflyten for denne massen. Vel, relativitetsteorien gir jo en sammenheng mellom tyngdefelt, akselrasjon og tid. Man oppnår vel også det samme med å sette en masse i rotasjon. Men man må jo opp i relativt virkelig høye verdier før dette gjør seg særlig gjeldende.

Angående teorien som angir strålingstrykk som opphav til gravitasjon, så ble jeg betenkt når jeg forsøkte å forklare tidevannskrefter ut i fra modellen, men har foreløpig landet på at de kan la seg forklare ved at et legeme som er påvirket av en "strålings-skygge" vil anta en bane der senteret av legemet vil følge en tilnærmet "riktig" kurve med tanke på likevekt mellom sentripetalkrefter og strålingstrykk. Den halvdelen av legemet som befinner seg på banens ytterside vil ha en for stor hastighet i forhold til strålingstrykk for å få likevekt slik at den slynges ut og vil dra i den indre halvdel. Den indre halvdel vil da dras ut, men holdes inn pga strålingstrykket. To legemer som er i ro i forhold til hverandre, vil derimot bli utsatt for omvendte tidevannskrefter fordi den halvdelen som vender bort fra den andre vil bli utsatt for høyest strålingstrykk. Det vil altså bli en vesentlig forskjell fra tidevannskrefter slik vi kjenner dem fra før. Spørsmålet er da hvordan tidevannskrefter har blitt observert.

Mvh Albin

Hei igjen,
artig diskusjon.

Jeg forstår av svaret ditt at du skiller mellom gravitasjon og kraften som oppstår ved massens treghet som akselrasjon eller forandring av en masses retning som sentrifugalkraften som to forskjellige krefter som ikke har noe med hverandre å gjøre. Er det riktig oppfattet?

Hvis ja, er vi grunnleggende uenig.
Jeg mener at både gravitasjonskraften og akselrasjonskraften og for den saks skyld sentrifugalkraften er den samme type kraft som derfor har samme grunnleggende årsak. Det er denne årsaken jeg kaller tidshastighetsforskjell. Av mangel på et bedre ord er "tidshastighetsforskjell" det som nærmest beskriver årsaken og rimer best med Einsteings teorier så vidt jeg kan skjønne.

Det kan være interresangt hvis du kan forklare akselrasjonskraften og sentrifugalkraften (massens treghet) med strålingstrykkteorien din, så er det ikke sikkert vi er så grunnleggende uenige lenger.

En annen innfallsvinkel til massens treghet.
Påstand: Massens treghet ville ikke forekomme hvis det ikke fantes en eller annen form for referanse.
Med referanse mener jeg faktisk noe man måler hastighetsforskjellen i forhold til.Skal man måle hastighetsforskjell, så kommer tiden inn i bildet.  Dette noe, må igjen være altomsluttende.
Dette kan gjerne være den strålingen du snakker om, eller andre merkelige partikler som finnes overalt, inni og utenfor oss.
Grunnen er at skal massetregeht oppstå, så må det vekselvirke med noe og skal det vekselvirke, må dette noe være der hvor massen er.
Dette noe kan for øvrig også være tidshastigheten jeg snakker om. Og noe sier meg at dette rimer bra med Einsteins teorier.

Hvis man tenker objektivt på det er det like rart at en masse som endrer retning eller hastighet skal stritte i mot dette. Det er like rart som at et eple faller ned. Man kaller det massens treghet, men det er bare et navn, ingen forklaring på fenomenet.

Mvh Vidar

Hei igjen Vidar

Ja, jeg er fullstendig enig i at massetreghet er noe merkelig. Ja, faktisk like merkelig som andre krefter som virker.

Og ja, jeg har måtte skille mellom reaksjonskreftene som oppstår pga at en masse utsettes for henholdsvis akselrasjon og tyngdefelt. Som du har sett har jeg gjort meg opp en mening om hva gravitasjon kan skyldes, og forsøker ut i fra det å finne sider ved denne forestillingen som både kan understøtte og undergave den..  Jeg har derimot ingen ide i hele tatt hva som er årsaken til at masse har treghet.

Jeg ser du har en oppfatning av at når man utsettes for et gravitasjonsfelt eller en akselrasjon, så vil man få en endring av ens lokale tid, og det er vel etter læreboka. Når man beveger seg inn i et tyngdefelt, så forandres ens lokale tid seg. Det samme gjelder ved akselrasjon. Det du sier videre er jo både nytt og spennende, nemlig at det er selve tidsforandringen som skaper reaksjonskreftene.Du sier videre at treghet ikke vill eksistere uten en eller annen referanse, og det får meg til å tenke på følgende tankeeksperiment : all materie i universet er samlet i en kule(uten å kolapse !). Denne ville ha vært så kald at den ikke ga fra seg stråling(merkelig,... jepp) I første tilfelle spinner kula, men vi kan ikke måle hvor fort fordi det finnes intet referansepunkt å spinne i forhold til. I det andre tilfellet står den i ro. Vil det være noen forskjell på kreftene som virker i de to tilfellene ?( Men det er kanskje helt absurd å gjøre et slikt tankeeksperiment, fordi det simpelt hen ikke går an. Det eksisterer ikke slike tilfeller.)

Det kan jo sies at dette er din måte å se sammenhengen på. Når forskjellige grunnleggende størrelser avhenger av hverandre, så er det etter min mening opp til den enkelte å si hva som er konstant og hva som forandrer seg. I fysikken har man valgt å si at lyshastigheten er konstant og at bla tiden, lengden og massen er foranderlige størrelser. Dette medfører bla at man har definert banen til fotoner som en rett linje og at det er rommet som krummer seg, selv om det for oss på jorden ser ut til at det er lyset som bøyer av i tyngdefelt. Et annet eksempel er at man med Big Bang-modellen har valgt å si at det er massens størrelse som er konstant, og at det er selve rommet som ekspanderer, i stedet for å si at rommet er konstant og at massen krymper. Alt dette er relative størrelser.

Det er jo en sammenheng mellom gravitasjon eller akselrasjon og krefter og lokal tid, og det er kanskje opp til hver enkelt å bestemme seg for hva som er årsak og hva som er virkning. Du har valgt å si at kreftene er en følge av endringen i lokal tid. Men jeg kan altså ikke knytte akselrasjon og gravitasjon sammen selv om det er fristende fordi det har samme virkning. Jeg føler imidlertid at det er en ikke uttalt grunn til at du mener at en masse ikke kan ha treghet uten at det finnes en referanse.

Hvis det skulle interessere, så har jeg imidlertid en oppfatning av hva tid er. Tid er et lokalt fenomen.  Tid er forandring ! Uten forandring - ingen tid - tiden står da stille, basta !   Dette høres sikkert veldig ullent ut, men jeg skal prøve å forklare. Når jeg sier ingen foandring så mener jeg ingen forandring. Dvs at hvis vi ser på den lokale tiden for et molekyl eller atom, så vil til og med atomenes indre bevegelser ha opphørt. Man kan i dag skape temperaturer ned til