Jeg fikk en ide (som tydeligvis flere har fått før meg) om en måte å tenke seg gravitasjon på. Jeg tenker meg at hele universet er fylt med meget massiv stråling. Dette er partikkler som til vanlig passerer rett igjennom materie på nesten samme måte som nøytrinoet. Men, innimellom treffer de atomer som de øver en kraft på. En klode som befinner seg i rommet blir påvirket fra alle sider, og legemet vil forbli i ro. Når slik universell strålingen treffer fra en side og trenger nedover i et legeme, vil en del av strålingen bli stoppet av materien som den vekselvirker med. Strålingen vil derfor avta jo mer masse den har passert. Legemet vil derfor kun bli trykket sammen mot sitt eget senter. Har man to legemer, vil disse skygge for hverandre. Man vil derfor få litt mindre stråling fra den siden som vender mot det andre legemet. Resultatet vil bli at legemene skyves mot hverandre. Dette avvikler straks den asymtotiske gravitasjonen man vil få ved singulariteter. Ja, dette avskaffer umiddelbart de mildt sagt utenkelige singularitetene i det hele tatt. Dette fordi det vil være en øvre grense for hvor stor gravitasjon (strålingskrefter) som kan virke.Fysikken vil heller ikke bryte sammen i sorte hull. Logikken vil fortsatt rå ! Men det er ikke uproblematisk. Stråling har jo begrenset hastighet. Hvis man betrakter to legemer som roterer rundt et felles tyngdepunkt (bary-senter), så vil man se at de kreftene som virker på dem pga skyggevirkningen, vil komme frem forsinket, på det vis at kraften virker mot et punkt som ligger bak der hvor det andre legemet befinner seg. Kraften vil med andre ord få en retning som ligger til siden for bary-senteret og skape et moment. Størrelsen på dette momentet vil avhenge av bla hvor hurtig denne strålingen er. Det er også viktig å skyte inn at det samme problemet vil oppstå ved "tradisjonell" gravitasjon, som man også regner med brer seg med en begrenset hastighet i rommet. Løsningen på begge tilfellene kan være at det finnes en viss motstand mot bevegelse i rommet fordi man må seile gjennom et hav av partikkler. Litt flere i bevegelsesretningen. Dette er imidlertid ikke mer enn en forflyttning av problemet om hva gravitasjon er. Det må jo også være en kraft som virker mellom partikklene og materien som de virker på. Men man er da nede på nivået med krefter mellom partikkler. Eller man kan søke forklaring ved hjelp av et såkallet fraktal-geometrisk univers, dvs et univers som repeterer seg selv oppover og nedover i størrelse, så trengs det ikke noen løsning på problemet. Kanskje Brownske bevegelser ikke er kollisjon mellom molekyler i det hele tatt, men rett og slett molekyler som er så små at partikkelbombardemanget ikke vil være like stort fra alle kanter hele tiden. Resultanten vil da gi molekylet et lite dytt hit, og et lite dytt dit. Det burde kunne la seg gjøre å teste teorien ved å anbringe en liten masse m et stykke fra, men rett ut i fra enden på en flere kilometer lang, horisontal massiv stang på jorden. I tillegg til de til vanlig observerte gravitasjonskrefter, ville man da kunne observere en kraft mot stangen fordi den skygger for en del av strålingen. Man måtte selvfølgelig ha plassert en masse med en annen form på den andre siden som tradisjonelt ville ha oppveiet gravitasjonskreftene. Synspunkter mottas med takk ! Albin Kristiansen |